Historien om Skien Invitational

Skien Invitational. Den lille tennisturneringen sørøst for Hardangervidda som ved første åsyn kan virke som en liten øy i et stort hav av tennisballer. Der helter skapes, vinnere kåres og legender krøkes. Der venner samles til lystig lag, både på og utenfor de hvite linjene som avgjør om ballen er inne - eller ute. Turneringen som i følge tidsskriftet «Varden», tar på seg ansvaret for å, sitat; – blåse liv i tennisen, atter en gang. Samlingen av mennesker som kjemper en tapper kamp om tennisgunst. Skien Invitational.

I sitt første år, 2010, var Skien Invitational en skral og skjør blomst. En blomst som gjerne ville gro, men som ble holdt igjen av mangel på markedsavdeling og begredelige rammebetingelser. Blomsten var likevel vakker. Turneringen var en kamp mellom kjernen av middelmådige hobbytennisspillere med sitt utgangspunkt i Telemarks sørlige Skagerakfront.

Det var et salig kaos. Alle slo alle, og til slutt sto to tapre menn igjen i finalen, en finale som utartet seg som en skyttergravskrig. Ingen ville gjøre feil, ingen av de to ville ta unødige sjanser med å angripe, ingen ville stå på flatmark og risikere å bli slaktet av sin motstander som utnytter en feilslått strategi. Men en vinner ble det. I etterkant strides de lærde om denne seieren skal gå inn i historien som en offisiell seier, for offisielt ble ikke denne første turneringen kalt Skien Invitational. Nei, i 2010 ble den kalt Skien Open. Alle skulle liksom kunne være med. Med en navnendring skifter også rammene for turneringen for 2011.
Dermed er det bortimot umulig å bestemme om vinneren, fra hjertet av Skien, omtrent på hjemmebane, slått ut i kvartfinalen i 2011 og finalen 2012, men dog vinner i 2010, skal få sitt navn skrevet inn i Skien Invitationals historie.
Uansett blir det skrevet her, så får det være opp til deg som leser å avgjøre seierens betydning.

Skien Open var et frø. Et frø som grodde inn i hodene på arrangørene, og som satt i gang tankeprosesser verden ikke har sett siden klimaforhandlingene i København. Forskjellen var at her kom vi faktisk frem til noe.

Det vi kom frem til, var å invitere venner til en utvidet turnering, med nyetablert markedsavdeling og attraktive rammebetingelser. Det ble noe folk hadde lyst til å være med på. Noe å kjempe for. Skien Invitational ble en suksess, kraftig støttet av lokalt og nasjonalt næringsliv. Med deltakere fra 20 til 65 år. Med engasjement. Tennisracketer fløy gjennom luften, vinnerviljen var til å ta og føle på, skuffelsene var mange. Men overraskelsene skimtet også med sitt nærvær. Det var en turnering der alle stilte på likt grunnlag. Et spent publikum overvar en utrolig finale, og dro deretter på bankett med inspirasjon og idrettsglede rennende i årene sine. Taler og premiering, pils og god stemning preget kvelden. 25 tennisspillere samlet til en hyllest av samholdet. Frøet gror.

2012 ble et år som skrev seg inn i historien. Varden troppet velvillig opp til turneringen som skulle bli den merkeligste noen sinne. «Hva gjør glade tennisamatører når de ønsker å spille? Lager en proff tennisturnering», skrev de drevne journalistene fra Skien. Og proft ble det. Av værmessige forhold, forferdelige værforhold som synes å ha blitt en følgesvenn for denne turneringen, ble turneringen flyttet innendørs.
Siden Porsgrunn har et veletablert tennismiljø har de selvsagt en hall. Men kun fire baner. Å presse en turnering bestående av 40 spillere inn på fire baner i løpet av en dag er en av de største prøvelsene de sportslig ansvarlige har møtt i hele sitt liv. Allikevel lyktes de. Til tross for noe av den mest defensive tennisen verden noen gang har sett, ble turneringen avgjort gjennom et A- og B-sluttspill for herrer og et rent A-sluttspill for kvinnene.

Finalene inne i hallen ble et syn for guder. Omgivelsene skapte en magisk stemning og for en stund glemte spillere og publikummere at de befant seg i Porsgrunn. Etter en kvinnefinale der to barndomsvenninner gikk i strupen på hverandre og en herrefinale der den tapende finalisten gikk ut som en vinner av halve bettingpotten (med vilje?) forlot massene hallen og tok turen tilbake til det vante Skien. For første gang på lang tid var det med vemod det patriotiske skiensfolket forlot den andre byen langs Skienselva. Årets låt var Martin Solveigs «The Night Out». Dette var det ingen som fikk med seg. 

I 2013 grodde blomsten videre. Man skulle tro at gudene ønsket å drukne blomsten med en syndeflod av et uvær som ble nedsablet i forkant av turneringen. Mon tro det var syndene fra fjorårets bankett som skylte over oss? Gudene lyktes ikke, og en stresset dugnadsgjeng troppet opp på kunstgress- og grusbanene med godvær i vente. Dermed var det atter en gang duket for nye kamper mellom gamle og nye kumpaner. Motivasjonen var stor i forkant av turneringen, godt hjulpet av prinsippet om at når man gjør noe tre ganger kan det kalles en tradisjon. Undertegnede har selv gjort mange ting tre eller flere ganger, uten at det nødvendigvis kvalifiserer til å kalles en tradisjon, men med SI passet prinsippet godt.
Turneringen i seg selv bød ikke på store overraskelser, noen vil til og med snakke i hjørnene av tennisbanen at «dette blir for dumt, arrangerer de turneringen slik at de selv skal vinne eller»?
Ryktene om kampfiksing gikk, særlig etter herrefinalens hendelser. Den tapende finalist ble selve stempelet på hvordan man ikke skal avgjøre finaler i tennisturneringer. De høye herrer i det internasjonale tennisforbundet fulgte opp saken, men som vanlig ble det ingen represalier etter slike anklager. Turneringen var rett og slett blitt for høyt aktet for å bli rammet av en slik skandale. Om kampfiksingens mørke skygge fant veien inn på de røde gruskorn på Skien Tennisklubb finner vi nok aldri ut av.

2014 var året for revansj. De to stående champions skulle få en voldsom nedtur. Faren var stor for at ledelsen i turneringen måtte kjøpe inn nye pokaler dersom de to vant atter en gang. Alle Skiens kluter ble satt inn for å forhindre dette. Arrangørene hadde rett og slett ikke råd til nye pokaler, championene kunne ikke vinne igjen! Det ble sendt minst to tusen takk til tennisgudene da det ble kronet to nye vinnere. Og for noen vinnere det var. Kvinnenes vinner dro god nytte av sin treningsleir til USA i oppkjøringsperioden, mens herrefinalens krone gikk til en mann som ikke er kjent for sine ville nachspielegenskaper, men som dro dem frem på Skien Invitationals afterparty. Det ryktes at han fortsatt ikke har landet, han er inne i en evig lykkerus. Seierherren har fortsatt ikke kommet hjem fra nachspielet. 2014 vil alltid bli stående som året der de forsvarende krefter måtte gi tapt, og gi rom for nye kronbærere. 

I 2015 er det femårsjubileum. Skien Invitational 2015 tar opp tråden fra i årene før, og strekker den enda lenger. Før en tråd blir et tau må noen strekke tråden, sa en vis herre en gang. Vi skal få snøballen til å rulle. For å lage en snømann må noen rulle snøballen, sa samme herre en annen gang. Snøballen skal rulle. Snøballen skal bli til en snøklump som skal formes. Formes til 2015-condition! Jeg håper å skrive fortsettelsen på denne historikkspalten også i årene etter 2015. Til det trenger jeg din hjelp, din deltakelse, ditt engasjement.
For hvis vi skal skape historie, trenger man mennesker til å skrive den.

 

Av Øyvind Gonsholt

 

Velkommen til Skien Invitational 2015.

#Skieninvitational